Søte, små , spansktalende barn på skole i sjokkerende omgivelser!

Praksis er i full gang! Jeg og Eirin har satt i gang med å oversette "hode, skulder, kne og tå" og "tommelfinger, tommelfinger hvor er du?" Til spansk. Noen som har ført til stor suksess både for store og små, norske og nicaraguanere. Jeg og Eirin har også fått publikum av 50 små barn som klapper og roper, smiler og danser. Vi har nemlig prøvd å øve på "jeg har to hender, jeg har to hender, jeg har to hender jeg kan klappe med.. klapp, klapp, klapp, klapp" i skolegården. Dette førte altså til at vi ble midtpunkt den fritiden i skolegården. Barna hylte og ropte om en reprise av "showet", men vi ble heldigvis reddet av skoleklokken som ringte rett før runde to. Flaks!

Omgivelsene er det heller dårlig med. Barna har kun en "profesora" på ca 35 barn. De lærer å tegne rette streker og nøyaktige trekanter. Begrepsopplæring av både spanske og engelske tall, farger og høflighetssnakk som god dag og god kveld. Barna har lekser som de skal gjøre ferdige til dagen etterpå der profesoraen ser gjennom, viser frem de fineste tegningene kollektivt og de styggeste tegningene kollektivt. Barna ser da hvordan en tegning som er fin skal se ut, og en unøyaktig og stygg ikke skal være.

Skolesystemet i Nicaragua er mer svart-hvitt enn hjemme i Norge. Her er "problembarn" omtalt som "el diablo" (=djevelen). Barn som har adferdsproblemer, vanskelige hjemmeforhold, hyperaktivitet eller som ikke passer inn i konteksten, der idealet er å være stille, rolig, flink, og nøyaktig, blir omtalt som et problem. De blir peket ut fremfor klassen og både store og små bruker ord og uttrykk om vedkommende som "loco, el diablo, tienes problema". Barnet som har et annet energinivå enn hva som skal tilpasset denne konteksten sliter med å bli akseptert av både store og små på skolen.

I Norge er det tilpasset opplæring. Vi skal finne ut hvordan lille Hans skal lære på best mulig måte. I Nicaragua må lille Hans tilpasse seg skolen. Gjør han ikke det blir han stemplet som et problem og muligens havne på en skole med problembarn. Det gjør vondt å se barna slite med å tilpasse seg en streng hverdag på skolen her nede, men det gir innsikt i hvordan barn blir sett på. Denne makten de voksne innehar her er enorm i forholdt til makten jeg innehar i jobbsammenheng i Norge. Jeg møter et barn med respekt, anerkjennelse og motivasjon. De møter et barn med en streng holdning, der det er barna som skal ha respekt for skolen og dets rolle, profesoraer og deres rolle og landet og dets rolle. I Norge handler det om individualisme, mens i Nicaragua står man aldri sterkt alene.

Forskjellene på fellesskapet har både gode og dårlige sider. Verken i Norge eller Nicaragua stoler en ikke helt på andre enn de nærmeste; meg, mitt og mine. Vennskap og kjennskap går før noe nytt og fremmed. Likevel er Nicaragua mer opptatt av at alt henger sammen. En kommer ikke unna å være hvit eller mørk, tynn eller stor. En er alltid søster eller bror, far eller mor. Rollene en innehar vil aldri stå alene! Det er derfor søsteren til en Nicaraguansk venn av oss alltid er med broren ut på livet. Det er derfor nicaraguanske venner spør hvorfor jeg er så livlig og sprudlende om jeg ikke mener noe flørting med det. Og det er derfor et barn med "problemer" blir sett på som et problem!